Stavanger har alltid vært preget av havet. Domkirken og bispesetet, som på 1100-tallet la grunnlag for bydannelsen, lå med ansiktet vendt mot Vågen. Sjøen var samferdselsåren for handel og impulser utenfra. På 1800-tallet blomstret Stavanger opp som silde- og seilskipsby. Fra 1900 overtok hermetikkindustrien og senere skipsbygging som byens hovednæringer. På begynnelsen av 1960-tallet var hermetikkindustrien på retur, og byen trengte nytt næringsgrunnlag.

Les mer i boken «Stavanger er stedet», som kan leses i sin helhet på Nasjonalbibliotekets nettsted.

Av Kristin Øye Gjerde

Jakten på olje

Det var da jakten etter olje i Nordsjøen startet. Første konsesjonsrunde ble lyst ut i 1965, og en ny mulighet åpnet seg for Stavanger. De amerikanske oljeleterne hadde i oppstartfasen behov for gode baseområder for den landbaserte delen av virksomheten. I Stavanger var enkeltpersoner blant byens næringsdrivende, som skipsreder Torolf Smedvig, og i det politiske miljø, særlig ordfører Arne Rettedal, på leting etter ny næringsvirksomhet. De var meget velvillige til å legge forholdene til rette for de utenlandske oljeleterne med baseområder, boliger, skoler og så videre. Stavanger ble dermed etablert som baseby allerede før det første drivverdige funn av olje var gjort på Ekofisk senhøstes 1969. Byen sto klar til å påta seg rollen som Norges oljehovedstad da den første oljeproduksjonen startet opp i 1971. Stavanger har i alle år siden hatt den høyeste tettheten av oljeansatte i landet.

Stavanger ble basebyen i den første letefasen. Våren 1966 kom de første utenlandske «oljefamiliene» til Stavanger. (Foto: Egil Eriksson.)
Oljebyen blir til

Den offisielle anerkjennelsen av at Stavanger var oljebyen kom med Stortingets vedtak i juni 1972 om at et nytt helstatlig oljeselskap, Statoil, skulle lokaliseres til Stavanger. Det samme skulle Oljedirektoratet. Sammen med oljeselskapene og leverandørselskapene som allerede hadde etablert seg i byen, dannet det seg en næringsklynge som virket tiltrekkende for videre etableringer innen oljeindustrien.

Byen forandret nå raskt karakter. Fra å være en søvnig liten småby som feiret hver gang en stadig større oljetanker gikk av stabelen på skipsreder Bergesen d.y.s Rosenberg, gikk byen inn i en travel vekstperiode. I 1970 la Moss Rosenberg Verft om fra bygging av oljetankskip til bygging av teknisk avanserte kuletankskip for frakt av nedkjølt gass. Ved slutten av 1970-årene gjennomgikk verftet enda en omstilling til offshoreverft og bygde moduler for plattformdekk og montere sammen hele dekk. Statfjord B-dekket i 1978 var svenneprøven. Verftet fortsatte å produsere dekk for oljeindustrien gjennom 1980- og et stykke ut i 90-årene.

Utviklingen på Rosenberg hang tett sammen med det andre «industrieventyret» i Stavanger i Hinna- og Jåttåvågen. Der produserte Norwegian Contractors (NC) den ene betongkonstruksjonen etter den andre. Første oppdrag var Ekofisktanken, en stor betongtank beregnet for mellomlagring av olje, men som ble ombygd til prosess- og kontrollsenter for produksjonen på Ekofiskområdet. Fra 1973 spesialiserte NC seg på utvikling og produksjon av condeeper. I alt ble det produsert 16 condeeper i Stavanger som troner på felt som Statfjord, Gullfaks, Troll og så videre og på britisk sektor. Den siste betongplattformen som ble bygd, var Heidrun som var ferdig i 1995. Da var slutten nådd for epoken med de gigantiske betonginstallasjonene, og driften ved NC ble avviklet. Som følge av det fikk også Kværner Rosenberg færre oppdrag.

Stavanger forandret seg fysisk ved at tidligere jordbruksjord og utmarksområder ble omgjort til industri- og baseområder. I Dusavika i Stavanger og Risavika i Sola ble det bygd kaianlegg, verkstedhaller og administrasjonsbygg for å betjene oljenæringen. På Forussletta etablerte det ene oljeselskapet seg etter det andre, mens det i sentrum vokste det fram næringsbygg, hoteller, restauranter og banker og byen fikk en ny skyline.

Queen Elizabeth II og Statfjord B under bygging i juli 1980. Kværner Rosenberg var et av mange norske verft som la om fra å være skipsverft til å bli offshoreverft på 1970-tallet. (Foto: Leif Berge)

Politikere og næringsliv står sammen

Politikere og næringslivet sto sammen i anstrengelsene for å legge forholdene til rette for oljevirksomheten.

Et stikkord for det lokalpolitiske klima i perioden som startet med ordfører Arne Rettedal og videre til Leif Johan Sevland og Christine Sagen Helgø er enighetskultur. Vilje til konsensus og finne fram til felles mål har stått sterkt.

 I begynnelsen var det behovet for å legge til rette for nye arbeidsplasser og bygge nye boliger som fremmet samarbeid. Saksbehandlingen i oljesaker var i mange tilfeller preget av hurtige prosesser fordi store penger sto på spill. De første boligene som ble bygd for oljeleterne på Slåtthaug i 1966, ble påbegynt i mars og sto ferdige i juni. Byggingen av Ekofisktanken i 1971–72 startet opp dagen etter at bystyret hadde godkjent byggeprosjektet. Det samme hastverket preget Condeep-prosjektene.

 Oppbyggingen av den nye storkommunen og kampen for å bli landets oljehovedstad var kjennetegnet av samarbeid. Den tverrpolitiske enigheten i stavangerpolitikken ble oppfattet som en styrke og et fortrinn i flere viktige kampsaker, slik som lokaliseringen av Statoil og oljedirektoratet og i den langsiktige linjen for etablering av universitetet i Stavanger. På samme måte var det med utviklingen av næringsarealene på Forus, med unntak av Senterpartiets vektlegging av landbruksinteresser. I alle disse sakene var det aktiv kommunikasjon mellom næringslivsledere og sentrale politikere i regionen.

 Effektivitet og handlekraft har forholdsvis ukritisk blitt verdsatt i Stavanger. Det har vist seg å fungere for å fremme byens næringsøkonomiske interesser. Spørsmål har blitt stilt om båndene mellom sentrale politiske aktører i regionen og tunge næringslivsinteresser i regionen har vært for tette. Opposisjon har det vært lite av, særlig i de lange periodene med god økonomi for kommunen og de fleste av byens innbyggere.

Stavanger ble byggeplass for en rekke betongplattformer. Her tar understellet på en av Gullfaksplattformene form i Hinnavågen. (Foto: Leif Berge)

Økonomisk vekst

I utgangspunktet var Stavanger en relativt sett fattig industriby i 1965, som lå på 18. plass blant landets byer når det gjaldt inntektsforholdet. Siden da har Stavanger opplevd en formidabel velstandsvekst og har blitt blant landets rikeste bykommuner. Stavanger kommune har hatt råd til å foreta investeringer slik at innbyggerne er godt forspent med skoler, barnehager og sykehjem. Det kommunale tilbudet er likevel ikke bedre enn gjennomsnittet for landet.

 Velstandsveksten er kanskje mer åpenbar når det gjelder det private forbruket. Med et høyt lønnsnivå har mange råd til dyre hus, biler, hytter, båt og reise mye. Men dette er ikke et fenomen som gjelder bare Stavanger. Nordmenn generelt har blitt «rike» sammenlignet med folk andre steder i verden.

 En av de store utfordringene i Stavanger har vært at den oljerelaterte veksten har bidratt til et høyt lønns- og kostnadsnivå. Allerede i 1970-årene ble det klaget over at de høye lønningene i oljeindustrien tappet annen virksomhet i området for kvalifisert arbeidskraft. Boligprisene var blitt så høye at det var vanskelig for folk med vanlige lønninger å kjøpe bolig. Dette problemet har ikke blitt mindre de senere år. Utleiepriser og priser på leiligheter og hus er blant de høyeste i landet. Studenter og ungdom og ansatte i lavtlønte yrker har vært blant taperne i boligmarkedet. Utflagging av arbeidsplasser til lavkostland har på 2000-tallet blitt aktuell politikk for oljeselskaper som selv har vært med på å drive kostnadsnivået i været.

Nettoinntekt per skatteyter før særfradrag i 1972, 1980 og 1990 korrigert for konsumprisindeks i 1978-kroner.

	1972	1980	1990
Oslo	34.727	65.657	59.181
Bergen	26.207	59.382	54.246
Trondheim	26.117	59.848	52.384
Stavanger	25.667	68.134	61.007
Kristiansand	25.392	60.605	51.835

 

Norges tredje største byregion

Fra å være en bykommune med klare grenser har Stavanger utviklet seg til å bli sentrum for en storbyregion. Stavanger har tradisjonelt vært Norges 4. største by. Det var den i 1965 med 78 000 innbyggere etter kommunesammenslåingen med Madla og Hetland, og var det fortsatt med 132 000 innbyggere i 2015. Stavanger som tettsted har likevel gjort et hopp fremover på rangstigen. Statistisk sentralbyrå har siden 1999 regnet Stavanger/Sandnes inkludert Sola og Randaberg som Norges tredje største tettsted.

Som en virkning av den oljerelaterte veksten har Stavanger fysisk sett vokst sammen med nabokommunene til et storbyområde med 235 000 innbyggere. Kommunegrensene har nærmest blitt visket ut ved at regionen virker som et felles bo- og arbeidsmarked. Veksten har ikke vært uproblematisk. Det har vært store diskusjoner om byvekst kontra jordvern. De mange nye arbeidsplassene kombinert med en desentralisert boligstruktur har ført til tendenser til trafikkinfarkt, og det har gitt utfordringer innen samferdsel med utbygging av nye veier og valg av kollektivløsninger.

På flere nivåer har regiontanken, med Stavanger som sentrum i regionen, vokst seg sterkere fra 1990-årene frem til i dag. Opprettelse av interkommunale selskaper som Lyse Energi, IVAR IKS og Forus Næringspark som sørger for strøm og vann og næringsarealer og så videre, har vært svaret på noen av utfordringene. Kommunene og næringsforeningen har opprettet samarbeidsorganer for å sørge for utvikling av funksjonalitet og nytenkning blant annet gjennom Greater Stavanger. Men noen felles politisk overbygning for stavangeregionen er enda ikke utviklet. Temaet kommunesammenslåing har ofte blitt nevnt, men har hatt lite eller ingen støtte i Stavangers nabokommuner.

Statoil-komplekset. På Forusområdet i skjæringspunktet mellom Stavanger, Sandnes og Sola kommuner har mange oljeselskap sine kontorer.
Kulturell oppblomstring

De kulturelle ambisjonene vokste etter hvert som Stavangers økonomi ble bedre. For eksempel ble Stavanger festdager arrangert første gang i 1983. Arrangementet ble gjentatt i 1985, men stoppet opp etter det dramatiske oljeprisfallet i 1986. Tidlig i 1980-årene fikk også byens kulturinstitusjoner som teater, museer og symfoniorkester drahjelp gjennom økt tilgang på sponsormidler fra oljeselskaper og leverandørindustrien.

Byen ble utrustet med flere kulturbygg som for eksempel Kuppelhallen i Bjergsted, Kulturhuset midt i hjertet av sentrum, Rogaland Kunstmuseum i Mosvannsparken og Norsk Oljemuseum på Kjeringholmen finansiert dels av det offentlige og dels av private. Kommunen har investert i flere idrettsanlegg i de senere år for så vel breddeidrett som elite – med Viking stadion, Sørmarka arena og DnB arena som de nyeste og flotteste.

Den store manifestasjonen av Stavanger som kulturby skjedde da byen ble Europeisk kulturby i 2008. Ved avslutningen av kulturbyåret ble grunnsteinen til et nytt konserthus lagt ned – et praktbygg i milliardklassen som åpnet høsten 2012. Ved hjelp av kommunale midler, sponsormidler og statlige penger har det blitt lagt til rette for en rik kulturell utfoldelse sammenlignet med andre byer på tilsvarende størrelse.

Befolkning og identitet

Innbyggerne i Stavangers holdninger og identitet har nok forandret seg på mange måter i oljealderen. Stavanger ble grunnlagt med utgangspunkt i domkirken og har hatt tradisjon for å ha et sterkt religiøst miljø. Byen har blitt kalt «misjonsbyen» og er den eneste byen i Norge med egen Misjonshøgskole. Et annet begrep var «avholdsbyen» og avholdsbevegelsen hadde lenge sterk rot i byen. I oljealderen har dette forandret seg. Bedehusbevegelsen og misjonsbevegelsen er ikke lenger dominerende. I stedet har bykjernen nå stor tetthet av restauranter og skjenkesteder. Et slående eksempel er Lars Oftedals bedehus Betania, som har blitt omskapt til revyscenen Stavangeren, med skjenkerett.

 Tidligere hadde folk fra Stavanger, siddisene, ord på seg å være litt beskjedne, ikke minst sammenlignet med de mer storkjeftede bergenserne. Uttrykket «Eg e fra Stavanger – gjørr det någe» har blitt byttet ut med det mer selvsikre «Eg e fra Stavanger – va det någe».

 Befolkningen i Stavanger har helt siden 1800-tallet vært preget av tilflyttere, men da av folk fra bygdene omkring. Nå snakkes det dialekter ikke bare fra Ryfylke og Jæren, men fra hele landet i Stavanger, og en mengde språk fra rundt om i hele verden.

I Stavanger begynte internasjonaliseringen tidligere enn ellers i landet på grunn av oljeinnvandringen. Velstående amerikanere, briter og franskmenn var med å sette sitt preg på byen. Senere kom også andre innvandrergrupper til fra Pakistan, Vietnam osv. Litt under halvparten av innvandrerne i Stavanger kommer fra EU/EØS/USA/Canada/Australia og New Zealand med innvandrere fra Polen som den største gruppen. Drøyt halvparten kommer fra verden for øvrig. Med nærmere 22 prosent av befolkningen som kommer fra andre land enn Norge eller er norskfødte med innvandrerforeldre i 2015, har Stavanger blitt en av Norges mest internasjonale byer. Bare Oslo og Drammen har en høyere prosentandel innvandrere. Tilsvarende tendens gjør seg imidlertid gjeldende for hele landet med 15,6 prosent innvandrere per 1. januar 2015.

Havnen i Stavanger er et kulturelt og folkelig samlingspunkt.