På et møte i Bagdad etablerte noen av verdens største oljeprodusenter "Organisasjonen av petroleumseksporterende land" - OPEC.

Phillips Petroleum Co. var det første oljeselskapet som tok kontakt med norske myndigheter.

Den 14. juni 1963 la regjeringen fram for Stortinget det første lovforslag som forberedte Norge på oljealderen.

I henhold til Genève-konvensjonen av 1958 om havrett krevde olje-og gassvirksomheten til havs en folkerettslig avklaring: Forhandlingene ble i hovedsak sluttført i 1964 med det resultat at sokkelen ble delt etter midtlinjeprinsippet. Dette gjorde Storbritannia og Norge til de to store sokkelstatene rundt Nordsjøen.

Den 9. april 1965 vedtok Stortinget regler for undersøkelse og utvinning av petroleum på norsk sokkel sør for den 62. breddegrad, Nordsjøens nordre grense etter midtlinjeprinsippet.
Den norske sektoren ble delt inn i 36 kvadranter og hver kvadrant i 12 blokker. En blokk var på 500 kvadratkilometer i utstrekning.

Den 19. juli 1966 klokken 0820 ble den første letebrønnen påbegynt på den norske kontinentalsokkelen.

Den 9.juli 1967 avsluttet riggen "Ocean Traveler" boringen i lisens 001, blokk 25/11 - rett vest av Stavanger. Mens den første boringen i blokk 8/3 lenger sør i Nordsjøen hadde vært en skuffelse, var resultatet denne gangen langt mer oppmuntrende spor av hydrokarboner i nedre Tertiær!

Phillips Petroleum startet boring i blokk 7/11 den 26. februar. 24.juni ble det sendt ut en pressemelding som bekreftet at det var funnet hydrokarboner under den første boringen i blokken.

Høsten 1969 ble det boret to brønner på felt 2/4 som viste at det var gjort et gigant funn av olje og gass på Ekofisk. "I can cover The North Sea from here to the North Pole with oil" meddelte riggsjef Ed Seabourn på leteriggen "Ocean Viking" sine overordnede i Phillips allerede 7. september. Lille julaften 1969 fikk også Industridepartementets oljekontor beskjed.
